Om å tvile på seg selv.

Jeg vet at både jeg, og flere av mine venner, har en ekstrem evne til å tvile på oss selv og våre ferdigheter. At vi ikke er gode nok, gjør vi feil blir vi sett ned på, etc. Ett lite eksempel er jo f.eks. i forhold til innlevering av (eksamens)oppgaver. I mange tilfeller har jeg ganske god tro på at dette er en ganske grei oppgave, for å ikke lenge etter å begynne å tvile over hvor bra den er. Dette gjør jeg (og et par av de jeg studerer sammen med) nesten gjennomgående på alle oppgaver jeg leverer inn, men det er sjelden det går ufattelig dårlig. Som regel går det rimelig bra!

Men det er fortsatt ikke noe gøy å gå rundt med den tvilen. For den kommer frem til stadighet. Spesielt nå som jeg har begynt på en mastergrad. Jeg føler meg aldri godt nok, aldri nok reflekter eller kritisk, aldri nok gjennomtenkt. Noen dager tviler jeg såpass mye at jeg ikke får lyst til å fortsette å skrive på masteroppgaven overhodet – hvorfor gjøre det når den ikke kommer til å bli bra? Eller, bra nok, er vel kanskje mer rett å kalle det.

Å tenke slik er selvfølgelig å stille helt umenneskelige krav til meg selv. Men det er allikevel ikke lett å slutte med det heller. Jeg er mer kritisk til meg selv enn andre er kritiske ovenfor meg. Og det er nok der jeg er litt forskjellig enn f.eks. en kompis av meg. Han tviler såpass mye på seg selv, slik at om en person påpeker noe han gjør som kanskje gjøres litt knotete eller ikke er like «logisk» for den personen, så kan det ødelegge hele dagen hans. Han kan gå å tenke lenge etterpå å tenke på hva som er galt med ham, hvorfor han gjør som han gjør.

Slik er det sjelden for meg. Jeg tar imot all (konstruktiv) kritikk jeg får hos andre, uten at det ødelegger dagen min. Jeg bruker den kritikken for å bli bedre hvis jeg ser at det er potensiale for forbedring der. Men jeg begynner med en gang å tenke at dette burde jeg selvfølgelig skjønt selv, og at det ikke bare er jeg som er pådriveren for det jeg produserer. At det ikke egentlig er jeg som kan ta æren for produktet.

Og det er jo helt feil. For det er slik samfunnet fungerer. Man jobber aldri alene, i et vakuum. Man får konstant tilbakemelding, og forbedrer seg deretter. Men det betyr ikke at man ikke selv kan stå for resultatet. Det er som det som ble sagt når vi var på sosial fagdag på instituttet i går – alle er avhengig av andre, det er det sosiale nettverket som hjelper deg på vei. Uten andres innsikt vil man sette seg såpass fast i egen tekst og egne tanker at man aldri vil kunne se positive eller negative sider. Tunnelsynet tar over og ofte er det enkleste å holde seg på trygg grunn uten påvirkning fra andre.

For det er svært enkelt å ta (konstruktiv) kritikk på en tekst man har skrevet personlig. Man ser på det som en feil ved seg selv heller enn teksten, at det er et personlig angrep. Og det er det aller mest destruerende. For ingen er perfekte. Ingen kan se alt eller skjønne alt. Ingen kan inneha all verdens kunnskap. Om man både ser og erkjenner sine egne begrensninger kan man komme ganske langt. Å spørre om hjelp er ikke verdens undergang, det er noe alle må gjøre. Man akk så vanskelig på samme tid.

De aller fleste vil nok si noe slikt som at dette er kjempevanlig og alle gjør det. Og det er nok sikkert sant, men noen/jeg er kanskje litt mer ekstreme enn andre. Av og til sliter det litt på psyken, men som oftest ikke. Og uansett hvor ofte slike tanker kommer, så stopper jeg allikevel ikke med det jeg gjør. Jeg fortsetter, og jeg prøver. Det kan kanskje sammenlignes med f.eks. nervøsitet – at det skjerper sinnet og innsatsen. Men det betyr ikke at jeg nødvendigvis tenker at nå skal jeg vise dem! Det skjer nemlig sjelden.. Jeg tenker heller at jeg har startet på noe, jeg interesserer meg for det og jeg får hjelp på veien både fra medstudenter og veileder. Så det vil nok ordne seg til slutt, selv om resultatet kanskje ikke blir 100% av det det burde/kunne blitt. Men det får så være, den tid den sorg.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Personlig, Studier og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s